Den viktige streikeretten

Når jeg skriver dette, er Unio i streik. I norske kommuner har sykepleiere, lærere og andre kunnskapsarbeidere lagt ned jobben i protest. Nok er nok. Kommune-Norges velferdstjenester mangler profesjonenes kunnskap og kompetanse, men tanken om å bruke lønn som virkemiddel for å tiltrekke seg kunnskapsarbeiderne dominerer ikke arbeidsgivers tankesett eller tilbud. Unio streiker for kunnskap og trygghet. Kunnskap gir trygghet for elever, pasienter, brukere og for samfunnet som helhet. Uten et skikkelig lønnsløft går norske kommuner og velferd utrygge tider i møte. Det er mange som støtter vårt budskap, det er også mange som ikke gjør det. – ikke minst blant arbeidsgiverne. Men samme hvor uenige vi kan være om streikegrunnlaget, er det stor enighet om vår rett til å streike. Streik er en del av spillereglene i det norske arbeidslivet. Streik er et legitimt og vesentlig virkemiddel for å kunne forsvare og fremme lønnskrav og andre faglige interesser. Retten til å streike handler om muligheten til- og meningen med å drive fagforeningsarbeid.

Ikke alle fagforeningskollegaer har muligheten til å streike. Millioner av arbeidere mister jobben eller blir møtt med andre sanksjoner dersom de truer med streik eller streiker. Dette til tross for at streikeretten er tolket som en del av ILOs viktigste konvensjon: retten til å organisere seg der en vil.

Streik er et legitimt og vesentlig virkemiddel for å kunne forsvare og fremme lønnskrav og andre faglige interesser.

Den nasjonale oppslutning om streikeretten er ett av mange uttrykk for et godt organisert- og velregulert arbeidsliv. Sammenliknet med verden ellers, har vi rammer som bidrar til trygghet og produktivitet. Rammeverket, også kjent som den nordiske modellen, er et resultat av forhandlinger og samarbeid. –  og noen konflikter. På sitt beste, kan vi si at modellen dreier seg om et fellesskapsprosjekt som realiseres på den enkelte arbeidsplass, i hver kommune, på bransjenivå og i det nasjonale arbeidslivet. I det norske og det nordiske arbeidslivet klarer partene alene eller sammen med myndighetene å komme fram til bærekraftige løsninger. – I hvert fall ganske ofte.  

Alt henger sammen med alt

ILO-samarbeidet er den nordiske modellens globale fetter. I mer enn 100 år har arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter fra FNs medlemsland samarbeidet om utvikling- og oppfølging av kjøreregler i det globale arbeidslivet. Koblingen mellom det nasjonale og internasjonale, pluss koblingen arbeidsliv og samfunnsliv har vært bærende elementer. I ILOs «grunnlov» heter det eksempelvis «poverty anywhere constitutes a danger to prosperity everywhere». Vi kan si at denne sammenhengen, som går på tvers av geografi og samfunnsområder, utgjør ILOs grunnmur. Arbeidsliv kan ikke ses isolert fra samfunnet. Like lite som arbeidsliv i ett land kan ses isolert fra verden ellers. Dette var relevant for 100 år siden og det er relevant i dag.

Verden er mer økonomisk integrert enn noen gang. Omfanget av multinasjonale virksomheter øker, produksjonsprosesser stykkes opp og fordeles over flere land, tjenester utføres og tilbys i globale markeder. Selskaper etablerer seg, kjøper arbeidskraft og investerer der kostnadene er lavest. Noe som både er kilde til økonomisk vekst, men også til dumping av arbeidsbetingelser og – lønn. Som arbeidstakere i en integrert økonomi og et integrert arbeidsliv kommer vi ikke langt om vi kun holder oss til egne saker. Nettopp denne «alt henger sammen med alt»-tanken er grunnleggende for Unios engasjement og entusiasme for ILO-arbeid. Vi tror rett og slett på at vi at vi best ivaretar våre medlemmers interesse ved å tenke og handle nasjonalt OG globalt. – Solidaritet og egeninteresse går med andre ord hånd i hånd.

ILOs relevans i dag?

Mange har inntrykk av at ILO-arbeidet dreier seg om å løfte de som har de laveste arbeidslivsstandardene. – Et slags ensidig og langvarig solidaritetsprosjekt. Overraskende ofte dreier ILOs arbeid også om å utfordre de som befinner seg øverst i standard-hierarkiet. Arbeidet for full sysselsetting, likestilling og bærekraft er eksemplene på dette. Videre har vi vært vitne til radikale endringer i arbeidslivet under pandemien. Nye tjenester, nye arbeidsoppgaver og arbeidsformer har preget jobbhverdagene. Deler av disse endringene tar vi med oss videre. En mer utstrakt bruk av hjemmekontor eller fjernarbeid/digitale arbeidsformer er eksempel på endring som blir med videre.

På årets ILO-konferanse diskuteres nettopp «det nye arbeidslivet» etter covid-19. Og til min store overraskelse er ILOs konvensjon om hjemmearbeid (konvensjon 177) vedtatt for hele 25 år siden. Konvensjonen skal ivareta en stor gruppe hjemmearbeidende innen uformell sektor: det være seg kvinner og menn som produserer håndverksprodukter, monterer deler til industrien eller jobber med annen småskala produksjoner. Konvensjonen beskytter med andre ord arbeidende som befinner seg i utkanten av en produksjonskjede, som har dårlig betalt og få- eller ingen rettigheter. MEN konvensjonen skal også beskytte alle hjemmearbeidende, inkludert tjenestemenn i Norden. Arbeidstakere som har forflyttet arbeidsplassen til eget hjem og som har en arbeidshverdag som likner tiden før korona. – bortsett fra omgivelsene og med større uklarhet rundt for eksempel arbeidstid, forsikring og arbeidsmiljøkrav. Konvensjonen er plutselig blitt veldig relevant for store grupper arbeidende i Norge og Norden og resten av det globale arbeidslivet. Til tross for at regulering av hjemmearbeid er «hot» diskusjonstema mellom partene nasjonalt, på EU-nivå og i mange andre fora, er det få som har hørt om eller ratifisert konvensjon 177. I Norden er det kun Finland som har ratifisert konvensjonen.

Konvensjonens relevans kan kanskje være et nyttig referansepunkt i utvikling av rammeverk som sikrer likebehandling av hjemme- og kontorarbeidere, sikre kompensasjon og beskyttelse, sikre at hjemmekontorløsning er basert på reel frivillighet osv. Kanskje må vi også tenke nytt om hvordan føre tilsyn med arbeidsmiljø for hjemmearbeidende? På ILO-konferansen kommer det opp interessante forslag til forsknings og utviklingsarbeid rundt hjemmekontorarbeid og andre nye typer arbeid.

Gode og dårlige standarder

De siste årene har Unios ILO-deltakelse vært knyttet til arbeidet med å utvikle globale standarder mot vold og trakassering i arbeidslivet. Vi har ønsket å legge inn en innsats her fordi millioner av arbeidstakere manglet beskyttelse, men også fordi vold og trakassering er et betydelig problem i arbeidshverdagen til Unio-medlemmer. Det være seg vold og trakassering som skjer «face to face» eller gjennom digitale medier, vold eller trusler om vold fra tredjepart eller arbeidsmiljø- og produktivitetskonsekvenser av vold i nære relasjoner. ILO-konvensjon 190 mot vold og trakassering i arbeidslivet ble vedtatt i 2019. Det var en seier for visjonen om et arbeidsliv fritt for vold og trakassering. Nå er det opp til partene på nasjonalt nivå å ta i bruk standarden til direkte implementering eller videreutvikle eget lovverk. I Norge er vi i gang med prosessen. – Og arbeidet skjer (selvsagt) gjennom trepartssamarbeid.

Det tar tid å utvikle gode felles standarder. ILO-kverna maler sakte, og noen ganger kan være utfordrende å tro på at det kommer noe ut av «gruppearbeid» på globalt nivå. Når alle rekker opp hånda og alle skal høres kan det være fristende å drømme om organisasjons- og ledelseslitteraturens quick fix. Men til tross for ILOs begrensninger og utfordringer, utarbeides det standarder skal være solide og aktuelle. Det vedtas kjøreregler som realiseres og bidrar til ordnede forhold i det globale arbeidslivet. Veien fram, gjennom trepartssamarbeid og demokratisk praksis ER lang og tidkrevende.

ILO-arbeid er opplagt ikke for den utålmodige, men for meg er det vesentlig at vi står helhjertet bak ILOs verdigrunnlag, trepartsorganiseringen og troen på globale standarder. – Uten dette kan det blitt mørkt: Dessverre erfarer vi at dårlige standarder spres fortere enn gode standarder. Det er derfor viktig for oss å støtte arbeidet for utvikling- og opprettholdelse av gode standarder gjennom ILO.

Det handler om demokrati

Uavhengig av hvordan det går med Unios streik, er jeg siker på at streik eller trusler om streik er en vesentlig bestanddel for demokrati på arbeidsplassen. – Som igjen er en byggestein for demokratiske samfunnet. Det dreier seg om en rettighet som Unio verdsettes så høyt at vi er villig til å strekke oss langt for at andre skal ha samme rettighet.  Kamp for at streikeretten respekteres er følgelig en av våre høyest prioriterte ILO-saker. Uten streikerett, ville det vært vanskelig, kanskje umulig, å drive fagforeninger.

Liz Helgesen

Liz Helgesen, fagsjef , Unio

Unio er Norges største hovedorganisasjon for arbeidstakere med høyere utdanning. Opp mot 400 000 lærere, sykepleiere, forskere, politi og andre arbeidstakere representeres gjennom de 13 fagforbund som er tilsluttet Unio. Unios kjernevirksomheten handler om medlemmenes lønns- og arbeidsbetingelser.

Senaste artiklarna

9.10.2024

STTK:s styrelse: I pensionsförhandlingar ska man komma ihåg syftet med systemet och ha tålamod

8.10.2024

Arbetspensionsavgifterna år 2025

11.9.2024

STTK:s styrelse: Regeringens lagberedning är hetsig och hafsig

11.9.2024

Vad innebär den nya EU-perioden för arbetslivet?

20.8.2024

STKK:s styrelse efterlyser genuina överenskommelser och arbetsfred

13.6.2024

STTK önskar samarbete med nya europaparlamentariker

21.5.2024

EU vill förbättra praktikanternas ställning på arbetsplatserna

15.5.2024

STTK: EU-valet handlar om arbetstillfällen, ekonomi och säkerhet